Transcriber's Note:Text that was s p a c e d - o u t has been changed to italics.
ROMAN
ANDET OPLAG
KRISTIANIA
FORLAGT AV H. ASCHEHOUG & CO. (W. NYGAARD)
1911
Copyright 1911
H. Aschehoug & Co.
Kristiania.
DET MALLINGSKE BOGTRYKKERI
Musikken kom opover Via Condotti, netop somHelge Gram i skumringen bøiet ind i gaten.Den spillet «Den glade Enke» i et sindssvakt, rivendetempo, saa det klang som vilde fanfarer. Og desvarte smaa soldater stormet forbi i den kolde eftermiddag,mindst som det var en romersk kohorte, deri rasende springmarsch skulde til at styrte sig overbarbarernes hærskarer, istedetfor at de ganske fredeligskulde hjem tilkvelds i kasernen. Eller kanske detnetop var derfor, de hadde slik fart i sig — tænkteHelge og smilte — for der han stod med frakkekravenbrettet op for kulden, hadde han følt enunderlig historisk stemning stryke gjennem sig.Men saa tok han til at nynne med: «Nei paakvinden man aldrig blir klog» — og fortsatte nedovergaten i den retning, som han visste, Corsoen skuldeligge.
Han stanset paa hjørnet og saa opover. — Saaden saa slik ut, Corsoen. En ustanselig rindendestrøm av vogner i den trange gaten og et kokendemylder av mennesker paa det smale fortaug.
Han stod stille og saa strømmen rinde forbi sig.Og han smilte, for han tænkte paa, at opover dennegaten kunde han nu drive hver evige kveld i mørkningengjennem menneskemylderen, til den blev likesaa hverdags for ham som Carl Johan hjemme.
Aa han hadde lyst til at gaa og gaa nu med detsamme — gjennem alle Roms gater — gjerne helenatten. For han tænkte paa byen, slik den haddeligget under ham for litt siden, da han stod paaPincio og saa solen gaa ned.
— Skyer utover hele vesthimmelen, tæt i tæt somsmaa lysegraa lam. Og de fik glødende ravgyldnekanter av solen, som sank bakom. Under den blekehimmel laa byen, og Helge visste med et, at akkuratslik maatte Rom se ut — ikke saan, som han haddedrømt sig den, men akkurat slik — slik den var.
Men alt andet han hadde set paa reisen haddeskuffet ham, fordi det ikke var saan, som han haddetænkt det ut paa forhaand, mens han gik hjemme oglængtet etter at komme ut og se det. — Endelig, nuendelig var et syn rikere end alle hans drømme. —Og det var Rom.
En vid slette av hustak laa under ham i dalsøkket— et mylder av takene paa huser, som var gamle ognye, høie huser og lave huser — det saa ut, som devar bygget op akkurat naar og hvor og saa store, somdet hadde været bruk for dem i øieblikket, for det varbare paa nogen faa steder at der drog sig rette kløfterefter gater gjennem massen av takene. Og hele denneverden av urolige linjer, der løp paa hinanden i tusenvisav haarde vinkler, den laa stivnet og stille underden bleke himmel, hvor en usynlig, synkende soltændte en og anden liten lysrand i skyernes kanter.Den laa og drømte under en fin, hvitlig taakedis,hvori der ikke blandet sig en eneste levende travlrøksøile. For en fabrikpipe var ikke til at øine, ogdet røk ikke av en eneste av de smaa komiske blikpiperne,som stak op av husene. Der laa graagullav paa de rustbrune, runde gamle taksten, og dergrodde grønt og smaa busker med gule blomster ivandrenderne, og